Ny som oppdretter
Av Ingrid Myklebostad
*************************************************************
Mange har nok undret seg over hvordan
man skal starte sitt ønskede oppdrett. Hvilken linje skal
jeg starte med, og hvor er det viktig å begynne.
Det er mange måter å starte
på, man kan bare hoppe i det, eller man kan prøve
å lære en del grunnregler først. Å få
et valpekull er ikke så vanskelig, men det kan være
vanskelig å få et oppdrett som man kan avle videre
på. Man kan også være heldig å få
et riktig bra kull, men det å beholde kvaliteten i videre
generasjoner, krever nok litt mer kunnskap og planlegging.
Det er viktig å finne
en oppdretter som er villig til å fortelle om sin egen
erfaring, og som er villig til å gi deg råd underveis
- som er interessert i rasen, ikke bare i dag, men også
i årene fremover. Som med andre ord er interessert i at
det arbeidet denne oppdretteren selv har nedlagt blir videreført
i riktig retning - for rasens beste.
Det kan ta noe tid og noen
generasjoner å etablere en stabil linje, med rasestandarden
som mål. Derimot kan det å rive ned ofte gå
mye fortere. Man kan alltids gå en snarvei for å
komme til topps, men å forbli der krever kunnskap. En kennels
styrke er uten tvil en sterk tispelinje.
Hannhunder for bruk på
egne linjer vil det stadig være mulig å oppdrive,
men er ikke tispelinjen sterk, vil man hele tiden bare få
«fugl og fisk», noen ligner på den linjen,
mens andre kull ligner på en annen. Og ikke sjelden vil
man også kunne finne avkom som slett ikke har likhetstrekk
verken med sin far eller sin mor.....
Besøker man kenneler
og ser at hundene har en gjennomgående likhet, ja da kan
man gå ut i fra at vi her står overfor en oppdretter
som vet å ta vare på sine tispelinjer.
Når vi snakker om en
sterk tispelinje, er det mange forhold som kan nevnes. Det bør
ligge en arvemasse i disse linjene som er viktig å ta vare
på. Først å fremst bør det være
en fertil linje. Tisper som får valper, og som føder
forholdsvis lett. Hun skal også kunne ta vare på
valpene sine, og gi valpene oppdragelse underveis. Jeg forutsetter
selvsagt at vi snakker om tisper som passer inn i vår rasebeskrivelse.
Man hører om tisper
som har store fødselsproblemer, som har dårlig med
melk, som ikke vil være lenger i valpekassen enn nødvendig
osv. Det skal være naturlig for en tispe å ta hånd
om et valpekull. Som oppdretter bør vi ikke blande
oss for mye inn i valpemorens stell av sine valper. Det
vi skal sørge for er at hun får arbeidsro
til å bli den gode mor som naturen har nedlagt i henne.
Å finne en veletablert,
mangeårig oppdretter og rådføre seg med er
viktig. En oppdretter som har bevist noe i sitt eget oppdrett
er gull verd for en rase. Å ta imot råd er verdifullt,
det er ensbetydene med at man arbeider sammen mot et felles mål;
fremgang for rasen ! Mange av oss har fått en slik ballast
på veien, og selv har jeg tatt med meg slik lærdom
inn i min egen avl - og - jeg har mange ganger vært takknemlig
for den lærdom jeg fikk ta del i.
De som har holdt på
noen år, kan vel se tilbake og minnes at etter å
ha hatt ett eller to kull, antok man å være utlært.
Etter hvert forstår man at det er svært langt fra
realiteten. Selv etter mange kull får jeg større
og større ærbødighet overfor dette med levende
liv, og hva som kan tilegnes av lærdom fra hvert eneste
valpekull.
Man må tåle et
nederlag, og man må tåle at ens veileder opplyser
at nå er du kanskje på feil vei. En som har holdt
på noen år kan noen ganger se dette klarere, på
grunn av egen erfaring og på grunn av det man har observert
hos andre. Man må med andre ord være villig til å
lære.
Det er flere måter å
få en bra avlstispe/avlshanne på. Det er ikke alltid
nøkkelen til suksess kun å benytte en tispe/hannhund
som ser bra ut, de skal også ha en god anetavle. Selv om
hannhunden jeg skal benytte er valgt fordi jeg liker hans utseende
og egenskaper, synes jeg at anetavlen er veldig viktig. Vi avler
faktisk mer på anetavlen enn på den hunden som står
foran oss. Vi må ikke glemme at vi får 50% fra både
mor og far, men også 25% fra hver av besteforldrene og
12,5% av oldeforeldrene osv.
Det er derfor av stor viktighet
å vite litt om hvordan hundene på anetavlene ser
ut, det holder ikke kun å gjenkjenne navnene. Man hører
kommentarer som at han eller hun er jo så flink på
anetavler. Selvsagt er det ikke så vanskelig å lære
utenat. Derimot å vite noe om disse navnene, se det er
en helt annen ting.
Når det gjelder å
velge hannhund til sin tispe synes jeg at det er viktig å
vite hva denne bestemte hannhunden har gitt av avkom. En hanne
med stadige vinnere er det fornuftig å satse på.
Han har kanskje noe i sin anetavle som er verd å få
med seg. Det er selvfølgelig viktig å vite noe om
hvilke tispelinjer en hannhund ser ut til å passe sammen
med. Den seriøse, og erfarne hannhundeier vil kunne fortelle
deg om hvorvidt en ønsket hannhund vil kunne passe til
din tispe og hennes avlslinje! Selvsagt må en hannhund
få lov å være ny, og noen ganger må man
kanskje være en av de første som benytter den i
avl. Da er det viktigere enn noen gang å rådføre
seg med «kjentfolk» som kanskje kan bidra litt om
dens aner.
Til deg som er nystartet oppdretter,
er også mitt råd at du må lese og lære
så mye som mulig. Kjøp all tilgjengelig lektyre
om rasen, håndbøker både fra inn- og utland.
Jeg er vel kommet dit i denne artikkelen hvor jeg må minne
om at det er den engelske rasebeskrivelsen, godkjent av FCI,
som er den vi skal jobbe etter.
En viss del genetikk bør
også tilegnes. Det er visse regler som kan følges,
og som man ikke kommer utenom. Ved å lese litt, forstår
man bedre. La meg allikevel presisere at teori ikke er nok. Praksis
og teori derimot, det lar seg kombinere. Det er levende liv vi
driver med. Jeg har allerede skrevet dette med hvor stor prosent
som nedarves fra foreldre osv. Ligger for eksempel en bestefar
på anetavlens morside, innehar den altså en 25% arvbarhet.
Ligger den samme hunden også som bestefar på farsiden,
vil arvbarheten fra denne hunden bli 50%, altså kan i teorien
valpene få like mye fra bestefaren som fra en av foreldrene.
Det er ikke uvanlig å
høre at «jeg ønsker å bruke en liten
hannhund på min store tispe». Tanken er da at man
kanskje får noe midt i mellom. Slik arbeider nok ikke arvelighetsloven.
Georg Mendels lover gjelder for alle organismer. Disse lovene
sier at de arvelige egenskapene bestemmes av enkelte konstante
arveenheter, og at de ulike arveenheter fordeles på kjønnscellene
uavhengig av hverandre. Det vil si at det er bestemte egenskaper
som alltid inneholder en representant for hvert arveenhetspar,
men det er bare tilfeldighetene som avgjør hvilke som
kommer sammen og bestemmer et resultat.
Mendel arbeidet som kjent
med bl.a. formering av erter, og forsøk med å kombinere
store og små erter ga ikke en mellomstor ert. Den ga store
og små erter. Egentlig er dette enkelt, men allikevel så
vanskelig. Det er fordi vi driver med levenede materiale med
en stor mengde egenskaper og arvemasse.
Det jeg vil frem til er at
en hunds anetavle faktisk betyr veldig mye. Kort fortalt kan
man vel si at det er hundens arvelighetslov.
Det er ikke bare viktig å
lese genetikk og anetavler. Rasebeskrivelsen må man være
godt kjent med. Det er den vi skal «klone». Det holder
ikke å lese den én gang. Det må gjøres
igjen og igjen.
Er man på utstilling
og får en kritikk man egentlig slett ikke er enig i, bør
vi ta en titt på hunden vår. Kanskje det negative
som er skrevet stemmer? Hva står i rasebebeskrivelsen?
Les igjen. På den måten får man en enda bedre
forståelse for rasen vår.
Det er ikke alltid man har
mulighet til å starte med det absolutt beste avlsmaterialet.
Det er da det er viktig å gjøre godt grunnarbeide.
Snakk med flere erfarne oppdrettere, gjør deg nytte av
de opplysninger du får del i, og ikke minst, bruk det så
godt som mulig.
Sammen kan vi la rasen vår
få fremgang. Sammen kan vi også la rasen gå
mange skritt tilbake. Vi må bruke sunn fornuft, og vi må
vite å ta vare på de positive og gode individene
vi har. Det er ingen god vei å hele tiden kun plukke detaljer,
det er helheten som teller. Kort fortalt dreier det seg om KVALITET
!
Går man for eksempel
10 år tilbake i tiden, var ikke vår rase så
mangetallig på utstillinger som i dag. Når vi vet
at det i dag fødes tilnærmet like mange valper som
den gang, ja, da må vi ha gjort noe bra!
Lykke til,
om du en en ny oppdretter på vei!
|