|
Shetland
Sheepdog - rasens opprinnelse
Skrevet
av Ingrid Myklebostad (copyright)
Rasens
bakgrunn
Som eier
av en shetland sheepdog vil det være naturlig å stille
spørsmål om rasens opprinnelse og bakgrunn. De fleste
vil være fascinert av dens histore. Man kan fremdeles på
mange felt se spor av de tidligste forfedrene. Navnet Shetland,
er en viktig faktor, og sheepdog som jo betyr fårehund,
tilsier at dette er en hund som kommer fra Shetlandsøyene,
hvor den ble brukt som gjeterhund. Disse øyene ligger
ca. 80 km nord-øst for den nordligste tuppen av Skottland,
og faktisk på samme høyde som Bergen.
Levevilkår
Shetland
er kjent som et land med korte somre og lange vintre. Med åpent
hav rundt hele er vind, storm og regn et helt naturlig element.
Dyr som lever og formerer seg under slike forhold blir hardføre
og småvokste. Den lille shetlandsponnien er kjent av alle,
og shetland sheepdogen kjenner vi jo allerede.
Toonie
dog
Fra tidlige
tider var shetlands collie det navnet disse gjeterhundene
gikk under. I tillegg til dette fikk de kjælenavnet Toonie-dogs.
Dette var en følge av at den jorden de dyrket på
det lokale plan, ble kalt Toon (på norsk: Tun).
Enda
ett kjælenavn var populært, det gamle navnet Peerie,
eller Eventyrhunden» - sheltien har jo så absolutt
en eventyrlig appell. Disse små hundene, som
flittig ble brukt av Shetlandsøyenes småbrukere,
gjette både sauer og krøtter, og hentet like gjerne
inn kuene når de skulle melkes som å ringe inn sauene.
I perioder når beitet ble for magert, ble både sauer
og hunder fraktet over til andre øyer, hvor de ble etterlatt
alene, kun med sheltien som den ansvarlige. Noen mener at sheltien
er bråkete, men det var vel dens eneste måte å
jage vekk inntrengere på. For å kunne passe sin saueflokk,
skulle de heller ikke innlate seg med fremmede, og reserverthet
var derfor naturlig og nødvendig. Dagens rasebeskrivelse
tillater fortsatt at sheltien er reservert, ettersom det er en
del av det opprinnelige, men man skal ikke forveksle dette med
nervøsitet.
Robust
og hengiven
Shetlands-sauene
er vakre små dyr med en silkebløt flekkete fell.
De løper med stor hastighet hvor andre ville ha problemer
med å finne fotfeste, og stopper ikke for hindringer mindre
enn tre, fire ganger deres egen høyde. Dette forteller
oss litt om hvorfor våre sheltier har slike elegante og
kjappe vendinger i store hastigheter, og er slike utrolige hoppere
i forhold til sin størrelse - de måtte følge
sauene i deres bevegelser. Hundene deltok i det som foregikk,
de bisto sin eier i alt. I dag, som den gang, blir de aldri lei
av å være sammen med oss, vår nærhet
gir dem stor glede. De er alltid hengivne, og det trengs kun
en kort kommando for å få den til å lystre.
Besøk
av andre raser
Dette
var altså utgangspunktet for vår rase, en miniatyr
gjeterhund. De ble avlet med tanke på intelligens og bruksegenskaper,
da dette var påkrevet i deres «arbeide». Pelsen
måtte være beskyttelse for vær og vind, og
den pelsstruktur vi kjenner fra vår rasebeskrivelse: «Dobbel;
dekkhårene skal være lange, strie og rette. Underullen
skal være myk, kort og tett», var nødvendig
for å holde seg varm og tørr.
I årene
som fulgte kom flere hunder på besøk til Shetlandsøyene
(tilhørte Norge fra ca år 1000 til 1468). Eirik
Raude oppdaget Grønland i 982, og norske vikinger skal
ha befolket Færøyene i 800-årene. Tanken har
streifet at shetland sheepdog opprinnelig kom til Shetland med
vikingene i år 700-800. Det er sterke bevis for at Yakki-blod
er innblandet i rasen. Dette var den islandske hunden som kom
sammen med hvalfangeme fra Grønland og inn til havnene
på Shetland. Denne hunden, som var omkring 35,5 cm høy,
var vanligvis svart med tan eller hvite avtegninger. Mesteparten
av de tidlige sheltier var svart og hvit eller svart og tan,
og spor av Yakki-avstamming er fremdeles synlig på enkelte
soble sheltier, som har sotete snuter. Den norske buhunden skal
også være innblandet, og man mener at hvetefargen
som vi finner hos noen sheltier, stammer fra denne. Det blir
også fortalt at en king charles spaniel kom i land fra
en yacht, og markerte seg i sheltiens gener. Kryssingen med pomeranian
var åpenbar, og har etterlatt oss en arv av små stående
ører, runde øyne og eplehoder.
Første
spesialklubb for rasen
Her starter
den virkelige begynnelsen for vår rase slik som vi nå
kjenner den, og vi står i stor takknemlighet overfor en
rekke fremtidssynte Shetlendere, som tidlig i vårt århundre
holdt et møte i Lerwick og der stiftet «The Shetland
Collie Club», den første spesialklubben. På
den tiden kunne alle hundeklubber lage sine egne rasebeskrivelser,
og allerede nå ble oppdretterne fortalt at: «Type
og særpreg til Shetlands-collien skal være lik den
langhårete collie i miniatyr. Høyden skal ikke overskride
38 cm.» Når «The Scottish Shetland Sheepdog
Club» ble startet i 1909, krevde deres rasebeskrivelse
følgende: «En vanlig collie i miniatyr: Høyde
ca. 30,5 cm, vekt 5,5 - 6,5 kg, både langhår og korthår
er tillatt».
«The
English Shetland Sheepdog Club» som kom i gang i 1914,
forsøkte virkelig å finne en middelvei, og gjorde
et forsøk på å tilpasse rasebeskrivelsen til:
«Standard utseende på Shetlands-collien er omtrent
lik en utstillings-collie i miniatyr: Ideell høyde 30,5
cm.» Dette taktfulle forsøket ble imidlertid ikke
satt pris på. Mange insisterte på at sheltien av
utseende skulle være eksakt lik en liten collie, men at
det skulle være en fullstendig egen rase og at dens individuelle
karakteristika ville gå tapt dersom collien som modell
ble fulgt for slavisk. Selv i dag betegner mange sheltien feilaktig,
som «en collie i miniatyr» eller «mini-collie».
To ganger
forandret «The Scottish Club» innholdet i rasebeskrivelsen,
tydeligvis på grunn av at collien var krysset inn og at
de derfor ikke fikk størrelsen i rasebeskrivelsen helt
til å stemme. Den første forandringen kom i 1912,
og to år senere ble dette til: «Utseende: Likt den
moderne utstillings-collie i miniatyr (collie type og karakteristika
må fastholdes). Ideell høyde på 30,5 cm i
voksen alder, som fastsettes til 10 måneder». På
samme tid ble korthåret forbudt. Korrekt høyde og
type viste seg å bli en «rød klut» allerede
fra starten av. Det eneste de kunne enes om var at den lille
sheltien skulle se ut som en collie, og mens enkelte lot høyden
øke for å få til dette, mente andre at robust
bygning og et mindre colliepreget hode var av større viktighet.
Egen rase
Til å
begynne med nektet «The English Kennel Club» å
godkjenne rasen, men i andre omgang ga de etter, og rasen ble
registrert. Ved tredje gangs behandling ble rasen gitt egen klassifisering.
Derimot ble navnet «shetlands collie», som rasen
alltid hadde vært kjent som inntil da, møtt med
så stor motstand fra «The Collie Club», som
på den tiden ikke så noe positivt i det hele tatt
med vår rase - antakelig følte de at den skjemmet
dem - navnet ble forandret til «shetland sheepdog».
Herfra kommer så kjælenavnet «Sheltie»
som rasen er kjent under i dag.
1. verdenskrig
Første
verdenskrig ble en tøff tid for en rase som var relativt
ny. Det var andre og mere viktige ting å ta seg til enn
å drive med hunder. Oppdrett og utstilling ble praktisk
talt stillestående, men ikke før det første
Challange Certificate (CC) ble oppnådd i Birmingham i 1915
av Frea, en svart og hvit tispe eid av Mrs. Hubbard. Den var
etter hannhunden Lerwick JarI (sannsynligvis rasens første
registrerte avlshanne av betydning). Det ble utdelt kun ett certifikat
(CC) totalt, og dette kvalifiserte automatisk til BIR (Best i
Rasen). «Jarl» var eid av Mr. Loggie, en av grunnleggerne
av den opprinnelige raseklubben, og som ikke uten bebreidelser
fra andre oppdrettere, krysset inn en collie i et forsøk
på å forbedre typen. Dette var et modig skritt i
en langtidsrettet avlspolitikk, og dette ble senere også
gjort av andre.
Collieblod
Like
før hundeutstillinger under krigen ble helt forbudt, ble
rasens første champions «kronet»: Clifford
Pat i 1915 (tricolour) og Woodvold i 1916 (tricolour), den sistnevntes
far var Crichton Olaf som igjen var etter en liten collie. I
fare for å bli fiender med andre oppdrettere, foretok først
Miss Humphries (kennel Mountfort) innkryssing av collieblod.
En liten gylden sobel collietispe med navnet Teena ble paret
med hannhunden Wallace (sobel). Han var igjen en sønn
av Butcher Boy (sobel), som var den grunnleggende i linje BB.
Dette resulterte i en linje med Mountfort-vinnere. Samtidig foretok
Mr. Pierce (kennel Eltham Park) innkryssing av collieblod. Mountfort-
og Eltam Park-avkom har gitt mange vinnere, og av de tidlige
er kanskje Ch Eltham Park Eureka mest kjent. Teena ble senere
solgt til Mr. James Sounders, Helensdale Kennel. Hun ble paret
med Rip of Mountfort, en annen sønn av Wallace, og dette
la et grunnlag, spesielt for Helensdale Kennels videre avl.
Disse
krysningene har utvilsomt bidratt mye til å forbedre kvaliteten,
selv om det nok har gått på bekostning av størrelsen,
så i 1923 økte «The English Club» høyden
i rasebeskrivelsen til å være: «Fra 30,5 -
38 cm, med idealstørrelse 34,3 cm.» (13,5 inch).
Da «The Scottish Club» også adopterte denne
høyden var en barriære overvunnet, og for første
gang var man enige om høyden, men fastsettelsen av typen
var fortsatt et stort problem, ettersom alle tre klubbene trakk
i sine egne retninger. Mye blekk ble spilt med tilhørende
argumenter inntil sakene ble brakt til overflaten, da «The
English Kennel Club» reviderte alle eksisterende rasebeskrivelser
med det formål å samle dem for utgivelse.
Ch Helensdale
Bhan (linje BB) skrev historie da han hoppet over gjerdet og
paret sin mor, Helensdale Gentle Lady. Resultatet ble Ch Helensdale
Ace, en gylden sobel hannhund, med et ujevnt bliss og hvitt snuteparti.
Han hadde et herlig temperament, som ikke mange hadde på
den tiden. Han hadde øyne som var meget godt plassert,
og ga det spesielle søte sheltie-uttrykket. Alle som så
ham ble imponert over hans utseende, og han ble champion i 1950.
Han fikk 11 certifikater tilsammen. Han produserte 10 champions
og 10 certifikat-vinnere, og han ligger bak mange av våre
anetavler i dag. Han har etterlatt flere generasjoner champions.
Han ble først presentert under navnet Helensdale Lone
Star, men ettersom dette navnet ikke ble godkjent av den engelske
kennelklubben, ble navnet erstattet med Ace. Han gjorde mye for
rasen eksteriørmessig, men det bør også nevnes
at han var monorchid (kun én testikkel).
Rasebeskrivelsen
slik den ble bestemt den gang...
.
Dersom
raseklubbene ikke hadde blitt enige om en felles akseptert rasebeskrivelse,
ville avgjørelsene ha blitt fratatt dem. Rasebeskrivelsen
ble til ved enighet mellom «The Shetland-», «The
Scottish-» og «The English Shetland Sheepdog Club»
kun en dag før fristen var ute. Vi bør være
virkelig takknemlige overfor dem som med felles innsats gjorde
rasebeskrivelsen akseptabel for alle de tre klubbene.
.
...
og slik vi kjenner den i dag
Den sist
bestemte rasebeskrivelse for shetland sheepdog, som vi i dag
benytter, er fra 1986. Størrelsen skal etter denne være:
«ldealstørrelse for hannhunder: 37,0 cm, for tisper:
35,5 cm. Mer enn 2,5 cm over eller under disse mål er ansett
som høyst uønsket».
|
|